Treningsløypa i fugleparken

Dualle jillt i løypå (Jysla jillt i  løypå)

I åravis he denne damå je’e fårbi dei der træningsapparatå i fogglaparken på Nærbø. Di annjekk liksåmm ikkje henna, menn denne dajen fekk hu plutsele så lyst å testa ud løypå. Fyst jekk hu to ronda, fårr å såndera terrenge, moda seg åpp, å fårr å varta litt varme, denn tynne træningsjakken mæ fotoapparate i raulommen varmde jo’kje enn dritt i ve’en.

Der sto’u innføre denn gamle inngangen mæ skulen å såg på dæ fysta sjilte mæ ett bilede av tåi å båi te åppvarming, hu kjikke ront sæg, å savna plutsele addle trenå, så nå va vekke, dæ va kunn denn åbna slettå, mæ tri centimetar høgt gras, å ett jønåsiktigt nettinjære å jøima seg bag. 

Hu kremta litt mæ sæg sjøl, svellde å kjennde korr knusktorre halsen vart i vinnen der på slettå, hu snudde seg å jekk inn i skogen, korr vannflaskå va parkerte. Solå sjein så fint igjønå tretåppane å varmde’na i ansikte, hu drakk litt, haure di raske stegå i grusen, i dæ enn turgåar passerde, så va hu igang mæ knebøy å lidevetta tåiing, ett heilt stykke i frå sjilte mæ startøvelsane, å nettingjær.

Damå jekk ner te sikksakken, hu spratt fårrbausane lett åpppå denn ronne ståkken, tog ett steg å merkte fort at hu va sjeivt lasta,  hu flaksa så ei skræmde gås, å onnjekk mæ ett nødskrig å gå allveltes i grusen, midt i åsyne te naboane, så sikkart nettåpp hadde stanne åpp, di konne jo sett sjevå i halsen å mysta puusten. Nå måtte hu sjærpa seg, dæ konne jo’kje vær så vanskele, neste fårsøg jekk bære, då såg dæ meste ud så’u va ude på enn fjogetur, mæ armane rett ud å jekk kontrolert ner fårr lanning, då hu kåmm te ennes. 

Hu kjende på denn båbblane følelse i magen, å smilde, dæ va sånn dæ va, å vær ti, hu ståppte mæ denn låge håppeståkken, korr sjilte vise at hær ska dæ håppast mæ samla føde. Hu tæge sats, å kjæme ikkje av flekken, varsellampene i tåpplåje lyse, hu sjekke heila pannele, å dæ blinkte gult fårr lide mod, rødt på øvlast bak, defekte fjøre og signalfeil på landings-systeme. Hærrepittar, fårr ei æla! Hu tæge sats ei gång te, å får øve enn fod, denn sprettne tiåringen, vart sytti år ellre på to sekonn. Hu kjæme på låtten, å fårrsera ståkken mæ lange steg, korr enn konne ana, enn liden snert av sprett på bagarste fod.  "Dette æ'kje akkurat di mest grasiøse håppå, menn æg trur dæ hadde jort sæg mæ litt musikk frå svanesjøen" tenkte hu, å lo mæ seg sjøl, dæ va ei hærrens lokka att dæ ikkje va teskuara te denne øvelsen.

Påfoggelen varsle, krågene svare, jæsene diskutere å mågene skrige, hu gleppe, hu dette, sjå på na, hu æ jo heilt pionrøe i tåpplåje! Der heng’u, høgt åppi loftå, i stien der mæ siå av fogglahuse å denn store parkeringsplassen, hu innser at dæ å fårflytta seg itte armane bårtøve, akkurat så enn abekatt æ heilt på tryne, dæ æ jo pigadø tongt nåkk, å bara halla sæg fast. Hu svinge litt på fødene å lade så hu he heile roen på dette, i dæ, dæ kjæme nye besøgane inn i parken. Hu he fæælt seg av, å sleppe sæg ner, lanne mjukt i bårken å kjikke åpp på dæ stora klatrestative, å va helste øvejidde korr vanskele dæ va.

Turen går så viare åpp i grantre-tunellen å rondt i rododendronsvingen, ett nabben så meste æ umuligt å sei fort mange gångje, ikkje att hu he jort dæ, dæ æ noge hu bara vett. Enn heile særi mæ ståkkå dokkte åpp neri svingen mæ dæ littla vattne. ”Nei, ikkje meir håpping” seie hu hallhøgt te sæg sjøl, å lage sitt eie åpplegg, korr hu jågge øve ståkkane, å ser korr mange ronda hu greie. Dæ jekk gruele gådt ei lidå stonn å resultate va enn hæseblæsanne puust å ett jærta på avveie, så helste ville sprett udor både halsen å tinningane på ei gång, hu måtte legga inn enn liden pause hær, å nøyd vårens farga så hadde kåme så gådt te syne di siste vegene. 

 

Hu rusle langs vattne å smile mæ seg sjøl, nårr hu ser di lange ståkkane i Y-krysse, dæ æ armhevinga så står på planen, hu tæge mange nåkk, før hu sæde seg på ståkkjen å kvile litt te, mens hu ser på udsikten øve te hålmen, korr jæse ligge på reirå å ruge. Æg kann jo ta enn øvelse te mens æg sede hær, tenke hu, å heise sæg åpp på armane, før hu senke å heva rauå framføre ståkken, sleg att hu kann få trænt nogen muskla te.

Dæ låddna lysegrøna teppe i skogen tæge tag i na, auene vandre langs båtten korr hu ser denn little fogglakången sprett rondt å fange innsekte, hu famla itte apparate i raulommen, på træningsjakken, knipse et par bilde i håb åmm å få ann fåreviga før'ann tæge asste. To pikksnodige træningsapparat dokke åpp å hu må rektigt studera sjilte på koss dæ ska jærs. Gu å gale, dæ va helste vansjele å rigga sæg te i apparate på venstra siå, dæ va rett før hu kjilde sæg fast å måtte gaula itte hjelp. Nei, dette va'kje tåppen av lykke, itte to stønn å tri fårrsøg på å få ett gløtt av himmelen, vikla hu sæg udor denne greiå å jekk øve veien te apparate så hu kaddla kvilebenken, dæ æ hærligt å ligga feil vei på denne å sjå på tretåppane, hørra på foglakvittar å vinnen så suse fårbi der åppe. Itte å ha jort akkurat dæ ei gång te, svinge hu sæg rondt å tæge fatt på sittøppsane, dei såd så ei kula, dæ va jo pisselett i dette apparate, hu tog nogen ekstra å va imponerte både av sæg sjøl å træningsapparate.

Så går turen te denn grøne stajen, så bådane bør unngå, treffe di denn, ja då søkke di. Hær ska'u henga å svinga fødene ud i loftå, sånn att ikkje haien, så sirkle rondt pålen, får tag i'na. Hu smile å syns egentle dæ va bære å heisa på knenå, mens hu ser på snigelen i grase så he fått rållen såmm hai i dette nifsa skuespæle. Løypå nærme seg slutten, å turnbøylane står å vente på na, hu lure på åm dæ æ muligt i vandra på bøylane mæ strage arma, å får enn øveveldane respekt fårr turnarane, så helste danse øve bøylehesten, hu sniggle sæg frammøve enn halve sentimeter åmm gångjen å støne, dette va’kje rara frammdriftå, hu svinge på fødene, sleppe sæg ner, å prøve ett par gånge te. 

Nå sjimte hu slalåmløypå i myddlå trenå, å himmle mæ auene, ska hu håppå øve denne? Så slo dæ na "æg æ jo ur’dårlige te å håppa!" Hu fekk gang fødene, å tog ud, så hu sko hatt æl i rauå, hu fyge ijønå løypå, å ståpp'ikje før hu he teie to ronda, ikledd dæ breiaste smile du kann tenka dæg.

Damå ser vannflaskå i skogen, lydlause steg på bommull tæge na dær'te, hu drikke litt, roe sæg ner, før hu tæge fatt på dæ allar sista apparate. Hu strekkje både arma å føde, å bare nyde att dæ rive litt på bagsiå, hu strekkje te-å-mæ nakkjen, nei, hu kjild'ikkje håve fast nogen plass, hu tog tag i fakse å drog håvekålen tåligt te sises, sånn att hu konne få løyst åpp i rabalsknudane i pustemusklane, så æ nogen rekktige bøllefrø te tie. Hu lær mæ seg sjøl, dæ va jysla jillt i løypå korr hu i framtiå kann måla krefte mod seg sjøl, samtidigt så hu står i fare fårr å kåma i bære fårm. 

Fårr all del, åmm hu vill broga dobbel så lange ti, kann hu jo bara fårtsedda å gå fårbi.


27-05-2015 B.Vigre
Lure du på koss apparatå ser ud kan du kjikka i bildene hær, eller ta dæg enn tur te Nærbøparken.